... Livet det er nå <3

Sommeren... Den tiden på året man lengter etter de tre andre årstidene. Det er egentlig skikkelig teit, for det er akkurat som om man bare kan leve 1/4 av året. Resten bruker man på å nok en gang vente på sommer og sol. Man må prøve å ha det bra resten av året også. Det er som å leve for helgene. Det er flere ukedager enn helgedager. Man bør prøve å leve de dagene også, ved siden av skole og jobb. Eller sykdom, for den saks skyld (selv om det ofte er vanskeligere). 

Men greia er at sommeren faktisk har blitt ekstra viktig etter at jeg ble syk. For etter å snart ha vært syk i 5 år, har jeg erfart at sommer, sol og varme hjelper veldig på smertene mine og jeg pleier alltid å ha en god periode etter å ha fått sol på kroppen i noen uker. 

Og denne sommeren har vært utrolig spesiell. Først og fremst vil jeg ikke si at det har vært noen særlig sommer i år. I alle fall ikke på Røros. Men for meg var det ikke så nøye i år. For jeg skulle endelig til Bodø. Bodø er en veldig spesiell plass for meg. Mamma er derfra og jeg bodde der da jeg var liten. Og etter at vi flyttet sørover, så har det vært x antall ferieturer nordover. Ikke bare ferieturer, men bilferier! Og jeg elsker bilferier, haha. Etter at mamma døde, så har det ikke vært flere turer. Ikke siden hun ble for syk til det. Og etter at hun døde, har jeg vært for syk, tragisk nok.

Så det å ENDELIG skulle nordover igjen, var veldig følelsesladet, og ikke minst det opplagte spørsmålet: Hvordan skal dette gå med meg som ME-syk og med ryggproblemer? Og vi skulle KJØRE oppover i tillegg. 

Første etappe til Mosjøen gikk veldig bra. Der var vi første natten. Jeg burde ha skjønt at det var ugler i mosen når jeg spratt opp av sengen den første natta. "Opp og stå!" Når jeg er SÅ kvikk, så er det ofte på grunn av adrenalin, haha! Og adrenalin er som å bruke kredittkort når du har ME. Adrenalinet må tilbakebetales - med renter - og ofte usaklige betingelser. Ikke bare må du betale med den lille energien du faktisk hadde, men det er også snakk om å øke styrken på alle symptomer. MEEEN jeg skulle på ferie og jeg følte at formen var - om ikke bra, så bra nok til å få en alright tur.

Siste etappen opp til Bodø ble heldigvis veldig kort i forhold til første dagen, og etter noen timer var vi i Bodø på hotellet. Der skulle vi være i tre dager. Det var så rart å gå rundt i byen. Minner fra barndommen og ferieturer poppet opp i hytt og gevær. Jeg husket plutselig alt, selv om mye har forandret seg på over ti år. Jeg elsket det. Og takket være alt adrenalinet og lykkerusen gikk det veldig bra med ME-en. Ikke så bra med ryggen, men jeg holdt ut. Heldigvis var sengen på radisson blu PERFEKT for vond rygg! Og jeg tok veldig mye hensyn hele tiden til både rygg og ME. (Wooo! Jeg begynner å bli rutinert! Altså, ingenting jeg heller vil enn å ikke være rutinert med ME, men når det først er slik, er jeg glad jeg har lært sykdommen og meg selv godt å kjenne).

Vi stakk en tur innom Saltstraumen på når vi kom fra Mosjøen. Håkon har hatt en liten drøm om å fiske der, og jeg har vært der en del ganger og ville gjerne mimre litt der også. (Det er Håkon som leder veien på alle bildene. Hadde ikke tid til å vente på hobbyfotografen som så motiver overalt, haha).

(Fra Bodø, Bodøsjøen og Mjelle)

Så de tre dagene i Bodø ble brukt på å besøke de flotte plassene i Bodø og vise Håkon rundt. Og ikke minst mye, mye hvile. Vi skulle nemlig videre til Kjerringøy og min tantes bryllup. 

Kjerringøy har jeg også mange gode minner fra. Jeg husker vi pleide å besøke handelsstedet der og gå rundt å ta bilder. Hele øyen i seg selv er veldig spesiell! Bryllupet var helt nord, så langt veien går på rorbusenteret. Ingenting kan slå de vakre omgivelsene der, og da sammen med familien. Håkon fikk endelig havfiske MASSE, og jammen ble det ikke en god del fisk!

Vi hadde det helt knall, og jeg kan ikke huske sist jeg koste meg så fælt! Det er ikke lett å glemme at man er ME-syk, men i dette er vel det nærmeste jeg har vært på flere år. Dette var første ferieturen på mange år og det gikk over all forventning. Jeg trodde jeg måtte slite mer med ME-en enn det jeg gjorde, men i slike situasjoner er jeg glad det eksisterer en "adrenalintank". Ryggen var vel og merke som forventet, haha! 

Adrenalintanken varte helt til siste dagen, så for å si det på en pen måte; Turen nedover var et helvete. Kroppen ville ikke spille på lag lengre og begynte å si i fra. 

Etter polarsirkelen ble det brått stopp på å leke hobbyfotograf til fordel for å duppe av hele veien ned til Steinkjær. Det var forferdelig langt, så hvis vi gjentar dette, finner vi nok et stopp FØR det, haha!

Det er rart hvordan jeg klarte å mobilisere til AKKURAT den uka, og det gikk så veldig akkurat. 

Nå i etterkant har jeg bare hatt hviledager. Vi skal jo flytte nå til uka og jeg er rimelig overklar for det, selv om formen ikke er det. Formen er brukbar, men når jeg har anstrengt meg over så lang tid, så ender det ofte med en lengre dårlig periode i etterkant, og for min del kommer den ofte smygende.. Det positive er at krasjene mine ofte er mindre hvis jeg er aktiv over evne på sommeren enn for eksempel på vinteren. Så krysser fingrene for at reaksjonen blir mildere enn antatt! 

Jeg er i alle fall ekstremt glad for at jeg klarte denne turen. Det gir meg håp om ferieturer senere også! Jeg er i en fase av sykdommen nå hvor jeg føler jeg kjenner den ganske godt. Både hvordan jeg reagerer på aktivitet og hvordan avpasse så godt som mulig. Jeg hadde aldri klart en slik tur som nysyk. Det hadde mest sannsynlig gjort meg kjempesyk, for jeg hadde ikke visst hvor grensene mine gikk eller hvordan jeg kunne tilpasse meg turen. 

Så nå er det bare å krysse fingre, tær og alt som er for at jeg ikke har tatt meg vann over hodet. Eller... Spørsmålet er vel ikke om jeg har tatt meg vann over hodet eller ikke, men om det er et basseng jeg får i hodet eller hele atlanterhavet. Det gjenstår å se! 

 

Håper dere har hatt en så fin sommer som mulig! Hvis ikke, så vet jeg hvordan det er også <3