Et mål høyere enn himmelen

Hei folkens! 

Den siste tiden har jeg følt at jeg er helt NØDT til å sette meg et høytliggende mål. Det er så mye som er svært utfordrende om dagen. Ryggen min holder på å ta knekken på meg både fysisk og mentalt, og jeg har ikke slitt så fælt med å holde på motivasjonen noen sinne som det jeg gjør nå. Ryggen hindrer meg fra å gjøre alt som ellers er mine mestringsstrategier, og nå ser jeg hvor avhengig jeg er av dem. I tillegg føler jeg at ME-en har gitt meg en god periode, og da er det fryktelig frustrerende å bli stoppet av ryggsmerter fra helvete. Noen dager er vel og merke bedre enn andre, men utover mot kvelden blir det gjerne veldig ille. I tillegg har jeg ikke fått sterke nok smertestillende.

Men i alle fall; Nå har jeg satt meg et høytsvevende mål som er langt forbi noe jeg har gjort siden jeg ble syk. Og det er å gå Kongsveien over Filefjell. Tidsperspektivet for når jeg skal gjøre dette, har jeg ikke satt meg. Eneste kriteriet er at jeg må være frisk nok. Så det er fremdeles veldig fjernt. Før jeg ble syk, ønsket jeg å gå Pilgrimsleden Trondheim - Oslo, men kom aldri så langt før jeg ble dårlig. Men dette er det jeg vil bruke som motivasjon, ved siden av å bli frisk nok til å leve relativt normalt. Det er det jeg vil ha i bakhodet når de vanlige mestringsstrategiene er satt ut av spill. For jeg ser hvor utrolig sårbart mental helse er når man er så fysisk begrenset! Alle de tingene man får beskjed om å gjøre hvis man sliter, gjelder ikke når man blir sykere av det. Hva gjør man da? Vel, jeg vet hva jeg har gjort. Jeg har som mål å skrive en hel bok og tegne mest mulig. Om jeg ikke klarer en dag, så er det helt greit, for jeg kan prøve igjen dagen etter, men nå har det vært ukesvis hvor jeg bare har ligget å stirret i på TV fordi jeg ikke har klart noe annet. 

Jeg fikk nydelige roser på bursdagen min. Det er de mest rosa rosene jeg har sett!

Jeg fikk nydelige roser på bursdagen min. Det er de mest rosa rosene jeg har sett!

Jeg må ha et mål hver eneste dag. Som en jobb å gå til. Noe som gir mening og som gjør at jeg gleder meg til å stå opp fordi jeg vet akkurat hva jeg ønsker å bruke den dagen på hvis formen er god nok. Men jeg har manglet langsiktige mål, selv om friskere og jobb er diffuse mål som er svært langt frem i tid. Det er faktisk større sannsynlighet for at jeg klarer å trene meg opp og mobilisere, rolig og pent til å gå Kongeveien over Filefjell enn at jeg klarer å komme ut i jobb for øyeblikket. Og selv om det er høyst urealistisk, så trenger jeg å ha et mål som er høyt, MEN kanskje mulig en vakker dag. Og delmål selvfølgelig! Som å komme meg ut i skogen en gang i uken eller gjøre noe hyggelig. Det er mye som skal klaffe for at jeg skal klare å gå flere dager i strekk. Og det er kanskje umulig. Men i mitt hode, så er det mulig, en eller annen gang. 

Og bare det å kunne drømme seg bort i tankene på en slik tur, har gjort at jeg klarer å holde hodet over vann i en svært mentalt krevende periode. Jeg er ikke deprimert, men jeg er veldig lei vond rygg og begrensninger. Men jeg vet at jeg kommer meg ut av det. Så fort jeg får begynt hos kiropraktor, og det fysiske blir bedre, så følger hodet etter. 

Dessuten går det mot lysere tider. Formen er alltid bedre på sommeren og jeg gleder meg til bedre vær, varme og bart føre. Det begynner å bli på tide, selv på Røros.

 

Ønsker alle en så flott helg som mulig <3