I tåkeland, der ingenting kognitivt krevende går an.

Hei!

Jeg er i en dårlig periode nå og merker det så utrolig godt på alle aspekter av sykdommen. Det har gått veldig opp og ned, men nå er det kognitive så tåkelagt at jeg ikke vet helt hvordan jeg skal forholde meg til det. Å skrive på boken er for eksempel helt håpløst og jeg får symptomøkning bare etter få minutter hvor jeg prøver å sette meg inn i kapitlet igjen (for det må jeg hver gang fordi jeg sliter med å huske hva som er skrevet). 

I går satt jeg å så på en video for å lære litt forskjellige teknikker med digital tegning, og endte med kraftig symptomøkning etter fem minutter og da var kvelden ødelagt. Fordi jeg satt på en video på youtube. Og de fem minuttene slet jeg skikkelig med å få med meg hva som ble sagt. 

Det å lære nye ting, krever mye når det kognitive er på dette nivået. Jeg tror rett og slett at fordi vi er på husjakt og jeg har hatt mye å tenke på om dagen, så er harddisken full. Det er akkurat som det ikke er plass til mer. Dagene er tåkete og jeg klarer ikke holde styr på hvilken dag det er eller hva som skjer samme dag. 

Det er som at alt som har skjedd den senere tiden har overbelastet hjernen og fått meg i en tåke uten tid og sted. Alt jeg har er nuet, og jeg kan ikke tenke særlig langt frem. 

Når jeg er rundt folk, klarer jeg å mobilisere nok til at jeg virker tilsynelatende frisk, men utover det, så fungerer hodet dårlig til å bearbeide informasjon og skrive, lese og i det hele tatt gjøre mentalt litt krevende ting. Og med krevende, så mener jeg krevende for noen med ME. Ting som er en selvfølge og svært lite krevende for folk som er friske. 

Jeg prøver å holde meg i gang, så godt jeg klarer, men merker at tingene jeg gjør har større konsekvenser nå enn for bare noen måneder siden. Det er ganske bittert, for jeg føler at jeg endelig hadde litt muskelmasse igjen og fant en rytme og en hverdag som fungerte ganske greit for meg. Det beste hadde jo vært et normalt liv, men det er så fjernt fra hvordan helsen er nå og hvordan den har vært de siste fire årene. Så jeg prøver heller å tilpasse meg hvor jeg er, samtidig som jeg klamrer meg fast i hverdagen når formen var enda litt bedre og ting ikke hadde så kraftige konsekvenser. 

Jeg håper jeg klarer å jobbe meg opp igjen. At jeg får en bedre periode igjen. For hvis det blir flytting etter hvert, så hadde det vært godt å ha ikke ha for mye symptomforsterkning. Og i tillegg hadde det vært veldig godt med et hode som fungerer godt, slik at man tenker klart under store valg som huskjøp! Men det er mye å se frem til, og jeg har et håp om at symptomene dabber av litt nå som våren starter og vi begynner å komme på pluss-siden av gradestokken.

Det er ikke akkurat en dans på roser å leve med denne uforutsigbarheten og konstante usikkerheten om hvordan dagene blir fra dag til dag, time til time. Håpet om å bli frisk, eller i alle fall tilnærmet frisk, lever i beste velgående. Men det føles fryktelig langt unna akkurat nå <3