Mobilisering i krisesituasjoner

Hei folkens!

Nå har det blitt lenge i mellom hvert innlegg! Beklager det, men i midten av Desember fikk en i nær familie hjerneslag, så jeg var hjemme og hjalp til der. Det har vært mye følelser å jobbe gjennom og mye logistikk å finne ut av, men ting begynner å rette seg opp igjen nå og vi finner en ny hverdag. 

Det har tatt litt tid å lande igjen, men jeg begynner å gjøre det nå, og det er veldig deilig. Formen er ikke helt bra om dagen, så jeg prøver å hvile mest mulig og gjøre koselige ting når jeg har energien til det. Akkurat nå, etter alt, så trenger jeg å komme meg ut en del og bare fungere litt. Så da må jeg prøve å gjøre det i samspill med kroppen, noe som er fryktelig vanskelig med denne drittsykdommen. 

Det er helt utrolig hvordan kroppen kan klare å mobilisere i krisesituasjoner. Det "funksjonsnivået" jeg har holdt i denne perioden har vært ut av en annen verden. Jeg følte meg nesten frisk. Det er først nå jeg har begynt å lande ordentlig. 

Det er som SerendipityCat så fint illustrerer HER. At det er forskjell på å klare og å "klare". Jeg "klarte" alle de tingene, men fikk en real smell nå i etterkant. Klarte jeg det EGENTLIG da? Nei, for det gav meg en kraftig reduksjon i funksjonsnivået mitt i etterkant og symptomøkning. Når man KLARER noe, så burde det ikke gjøre at man blir mye verre i etterkant.

MEN til tross for forverring nå, er jeg så glad jeg faktisk "hadde energien" der og da for å komme gjennom det og i det hele tatt få hjulpet til. For det betydde så mye å kunne hjelpe til!

Det skjer mye positivt fremover og jeg holder så tak i det. Jeg kan ikke si for mye om det enda, men selv i motgang, er det sjeldent bare motgang. Man ser hele tiden at livet går videre uansett, og medgangen eksisterer i symfoni med motgangen. Er det én ting jeg har lært etter alt jeg har vært i gjennom, så er det at det ALLTID kommer bedre dager. Og for min del har livet alltid bestått av flere gode dager enn dårlige, mentalt sett, ikke nødvendigvis fysisk sett, hehe. Og når livet butter i mot og man befinner seg i en akutt og meningsløs krise og alt er kaos, så kan de gode dagene virke så fryktelig utenfor rekkevidde. Men tro du meg. Jeg har vel så og si sluttet å se på hele dager som gode eller dårlige. Men heller på STUNDER. Fordi det er ikke så rent sjelden at en dag kan være begge deler. Men hva sitter jeg igjen med når jeg legger meg på kvelden? At det har vært mange flere gode stunder enn dårlige. Og derav var dagen god. 

Når noe vondt skjer, så er alltid en av mine første tanker, utover den første panikken og håpløsheten, at jeg skal lære mest mulig slik at det som skjer ikke er helt forgjeves. Minske skadeomfanget og gjøre det beste ut av det verste når det verste først har inntruffet. For greia er at det alltid er noe å lære. Jeg har blant annet lært at selv om jeg, nok en gang, trodde at "skjer det noe nå, så vet jeg ikke helt hvordan jeg skal komme gjennom det", så kommer jeg gjennom det denne gangen også. Jeg har lært at jeg har en helt fantastisk familie og vi er der for hverandre når ting skjer (tulla. Det visste jeg fra før av, mohahahahaaa). Jeg har lært at jeg har et ekstremt behov for å snakke med de rundt meg når jeg trenger å sortere tankene mine (for det hjelper veldig å sette ord på ting). Jeg har lært at jeg går veldig langt for de jeg er glad i. Mye lengre enn jeg trodde jeg faktisk var fysisk i stand til. 

Og sist men ikke minst, har jeg lært en litt dyster ting. At selv om jeg er syk, og jeg har mistet noen av mine nærmeste, så kan ting fremdeles skje. Selv etter alt jeg har vært i gjennom, så er livet uforutsigbart og man når ikke noen maksgrense på hva en skal gå gjennom i løpet av et liv. Selv om jeg trodde den var nådd for lenge siden. Man vet aldri. Men jeg har også lært at uansett hva som skjer, så kommer det gode stunder, som igjen gir gode dager, uker og år. Øyeblikkene er der. Noen ganger kommer de av seg selv av ytre omstendigheter, mens andre ganger har man ansvaret for å skape dem selv. 

Selv når man tror grensen for hva man tåler er nådd, så klarer man søren meg enda mer. Og jeg? Jeg føler meg enda sterkere enn jeg gjorde. Enda klokere. Enda staere og enda mer målrettet. Det har vært masse vonde følelser gjennom den siste tiden, men uten å ha dårlig samvittighet for det, så har det vært mange gode også.

Jo mørkere det er ute, jo klarere lyser stjernene.

Ta vare på øyeblikkene <3