Jeg blir utgitt i en antologi!

Hei folkens! 

Som jeg har nevnt tidligere er jeg med på et skrivekurs. Og dette skrivekurset hadde en konkurranse. Man kunne sende inn tre tekster hver, og hvis man var heldig fikk man med teksten sin i skrivekurset sitt forlag sin antologi  om HÅP. Jeg tenkte jo at det skader ikke å prøve og sendte inn en tekst. Confession: Jeg satt å gråt mens jeg skrev den.

I går så jeg navnet mitt på innholdsfortegnelsen som var lagt ut som et bilde på facebook. Jeg fikk sjokk, for jeg hadde ikke fått noen mail. Sjekket søppelposten, og DER lå den! Jeg hadde faktisk klart det! Og jeg som hadde lagt det fra meg og tenkte at: "Jaja, får prøve igjen neste gang." Novellen min ER MED!

Jeg elsker å skrive, men dette har faktisk vært første gangen jeg har skrevet en tekst som jeg har turt å dele (sett bort i fra det jeg deler på bloggen), med noen andre enn Håkon, haha. Jeg er veldig nøye på bokskrivingen, i forhold til på bloggen, og føler meg mer skjør der. Jeg er faktisk nødt til å lære meg å få brutalt ærlig tilbakemeldinger. Det er skremmende når man skriver noe nært, men det må faktisk til og jeg vet at jeg egentlig tåler det.Jeg vil så gjerne at det skal være bra. Perfekt, helst. 

For første gang siden før jeg ble syk, så føler jeg at jeg har klart å oppnå noe. HELT på egenhånd. Dette er det KUN jeg som har skrevet. KUN min prestasjon! MIN erfaring, satt ned på papiret. Det er ekte og sterkt. I alle fall for meg, siden det er selvopplevd. 

Det å skrive etter at jeg ble syk, har vært en stor utfordring. Hodet mitt har ikke fungert slik det gjorde før. Jeg klarer ikke bearbeide informasjon på samme måte, jeg glemmer hva jeg har skrevet og viktige poeng. Jeg har korttidshukommelse som en gullfisk, blir utmattet av skriveetapper på mer enn ti minutter av gangen. Blir jeg forstyrret, er det vanskelig å finne rytmen igjen. Det er knallhardt og utrolig frustrerende. Men jeg klarer ikke å la idéene mine slippe. De nekter å hviske lavt. De skriker til meg og ønsker å komme ned på papiret, og jeg kan ikke annet enn å lytte. Gjøre mitt beste. Nekte å gi meg.

Og nå har det faktisk ført et sted! Jeg har en kort novelle om håp i en ekte bok, veldig snart (Bokslipp 11. November). Jeg kan ikke si annet enn at jeg er utrolig stolt. Jeg gir aldri opp. Ikke meg selv, ikke helsen min og ikke drømmene mine. 

Nå har jeg mye mer selvtillit når jeg snart går løs på NaNoWriMo (National Novel Writing Month) som er fra 1. November hvor målet er 50 000 ord i løpet av hele den måneden. Det er et mirakel om jeg skulle klare halvparten, men jeg skal gjøre mitt beste og er godt forberedt. Nå mer motivert enn noen gang også. 

Det er bare så sykt. Etter så mange år hvor jeg har slått meg til ro med at det jeg klarer er bra nok, så er det faktisk bra nok til å bli valgt ut av noen som ikke kjenner meg. Ikke kjenner historien min. Jeg konkurrerer med folk hvor de fleste ikke har de kognitive begrensningene som jeg har (og å skrive er vanskelig nok når man er frisk!). Akkurat i dette øyeblikk føler jeg at det å skrive og gi ut bok er nærmere enn noen gang. Selv om det å skrive en hel bok med kognitiv svikt er noe helt annet enn å skrive en kort novelle. Jeg bare vet at jeg kan klare det, hvis jeg er godt forberedt og har masse på plass før jeg begynner selve skrivingen. NÅ BLIR DET BOK!

22555331_10159687375490195_5510438441089713255_o (1).jpg

Dette er jo en milepæl på veien, og jeg tar den med meg <3