Sa noen FJELLTUR?!

I går gjorde jeg noe som ingen hadde forventet ville skje på årevis, eller kanskje aldri igjen slik som formen min har vært etter at jeg ble syk. Jeg gikk i fjellet! Og det innebærer mye motbakker. Det skal sies at turen ikke skulle bli så lang, eegentlig, men greia var at vi skulle gå til en benk med utsikt... Det viste seg at utsikten var rett inn i en skråning med masse trær. Så jeg insisterte på at vi skulle gå lengre til vi fikk utsikt. Og vi gikk og gikk. Vi fikk litt mer utsikt jo høyere vi kom. Men det var ikke bra nok. Jeg ville høyere opp. Til slutt endte vi opp på fjellet over tregrensen med utsikt til alle kanter. Gjett hvem som nesten begynte å grine opp siste bakken. Jo, det var Jenny som har savnet fjellturer og natur så lenge! Lukten av skogen, av lyngen, av myr. Alle lydene og alle de fine motivene til alle kanter. En helt sinnsyk følelse. Den kan virkelig ikke beskrives. Sist fjelltur var året før jeg ble syk og allerede da var helsen skrantende og jeg kom meg ikke opp til målet. Denne gangen var målet turen!

 

Men det må sies. Turen hadde ikke vært mulig om jeg måtte gå helt selv. For jeg fikk hjelp hele turen.

Denne lille snuppa her, dro meg opp på fjellet som om jeg var ei fjær. Eller en veldig lett stein, haha. Jeg hadde magebelte på og hun hadde trekksele! Jeg hadde ikke kommet halvveis en gang uten henne. Og jeg følte meg nærmest frisk(!) (nå husker jeg ikke hvordan det eeegetlig føles lengre, men jeg vil tro det kan føles sånn for en utrent sekstiåring, haha!) hele veien opp. 

Det hadde ALDRI gått uten den lille helten min og nå ser jeg hva hun og jeg kan få til sammen. Hun elsker å trekke i selen og jeg elsker turer! 

Alt gikk veldig flott, helt til vi begynte å gå ned igjen. Det var IKKE ME-en som ble problemet, men belastningen i å gå i nedoverbakke. Stegene blir tyngre og ledd og bein begynte å gjøre ganske vondt etter hvert. MEN... Det var ikke ME-en... Det var uvant belastning for kroppen i de tunge stegene og jeg har slitt med leddene mine i årevis, selv før ME-en. Så nå må jeg prøve å finne ei løsning på dette problemet.

Men uansett da, for en fantastisk tur og for en fantastisk følelse. Det virker som jeg kan gjøre sånne idiotiske ting, og hvis jeg treffer riktig dag, så vil det kanskje ikke få for store konsekvenser? Jeg vet ikke, men selv i dag merker jeg ikke stort selv om bena er litt dovne. Det kan hende at det kommer en smell snart. Jeg gikk til sammen OVER EN MIL! Noe som er mer enn sykt. For første gang på årevis fikk jeg mine daglige 10 000 steg, haha, og pulsklokken sa at jeg til sammen gikk opp og ned 54 etasjer. 

 

Det var både godt og sårt å få kjenne på det å være så aktiv igjen. Godt fordi jeg ELSKER å være ute i naturen og kunne gått bodd i et telt i skogen hele sommeren. Vondt fordi jeg ikke kan det selv om jeg ønsker det. For de fleste dager er ikke slik som denne. De fleste dager bruker jeg kun på å hvile slik at jeg får halvparten så gode dager som i går. Ikke det en gang. Noen ganger har man bare litt ekstra futt, og i går var jeg så heldig å få bruke den slik jeg gjorde. 

Jeg sitter jo igjen med en god følelse, for det meste, men det gjør litt vondt å smake på livet igjen og hvordan det kunne vært. Hva man kunne gjort i helgene, etter jobb og hvor sinnsykt mye man går glipp av. Livet er DER UTE. Selv om jeg har skapt meg et liv innenfor husets fire vegger, så for meg som ønsker å være et friluftsmenneske er digital tegning, bokskriving og andre innehobbyer det nest beste. For det beste er utenfor huset. Være enda mer med hundene, gå i fjellet, fiske, gå i skogen, sykle, telte, besøke fantastiske steder, ta bilder av naturen, jogge i skogen, bestige fjell osv osv. Jeg vet det kanskje ikke er det folk tenker når de ser meg sminket og minner mer om ei som trives i byen på café, men hadde det vært livet jeg ønsket, så hadde jeg nok blitt i Elverum. 

Så dette kommer jeg til å leve lenge på! Forhåpentligvis må jeg ikke betale for dyrt for det, selv om jeg vet hvor "idiot" det er å gjøre noe sånt når du har denne sykdommen. Jeg MÅ leve litt også slik at jeg kan ha noe å leve på de dårlige dagene. Selv om dager som dette kan gi meg dårlige dager. Det viktigste jeg tar vare på, er min mentale helse og hvis det er sånne opplevelser som skal til en sjelden gang, så får det være slik. 

Så oppe her endte vi altså opp (bildet under). Jeg tok en god del bilder, men jeg tar meg ikke tiden til å overføre flere fra telefonen. Og det er ganske dårlig nett her på hytta så det tok en evighet bare å laste opp disse! 

De neste dagene skal jeg ta det heelt med ro bare for å finne ut hva dette egentlig gjorde med kroppen min. I alle fall med så mye ro som man kan tillate seg når man har en valp ;) Jeg har vært en god del bedre, som jeg fortsetter å gjenta og håper derfor ME-en er snill med meg. Dette hadde rett og slett gått til helvete for et år siden. Da hadde jeg ikke klart første motbakken med Lycke en gang. Så det tyder på at noe har skjedd, selv om jeg er langt i fra frisk enda.  Et skritt i riktig retning? De neste dagene vil avklare det <3