Fuglekvitter og idyll

Det er så godt å sitte midt på dagen og slippe å høre trafikken suse utenfor når man åpner vinduene. Kun fuglekvitter slipper inn. Lycke ligger fornøyd ved siden av meg i sofaen og sover, mens samboer'n er på fotballopplegg hele helgen. 

Når jeg endelig blir litt bedre er det fort å glemme at man faktisk fremdeles må ta hensyn. Og det blir vanskeligere å vite hvor grensen for aktivitet går igjen. Man blir litt rastløs. Så jeg har tatt noen relativt rolige dager nå før jeg og Lycke skulle være alene. Da blir det mer ansvar på meg alene. Jeg trives egentlig med alt ansvaret og har gått å småryddet i hele dag. Vi har hatt fint vær noen dager nå og jeg har fått gått noen turer enten det har vært til butikken eller å gå for å gå. Lycke synes det er veldig morsomt når både jeg og Håkon går tur med henne og kan bli litt vel gira. Jeg skjønner henne veldig godt. Er ikke hver dag vi er ute alle sammen, og på nytt sted er det fremdeles masse nye lukter å bli vant med. Men vi trener av likevel. Ikke en eneste tur uten trening. 

Det nærmer seg påske også. Første helgen får vi besøk fra Elverum, så det blir koselig. Og i løpet av påsken er målet mitt noen dager ved Femunden sammen med familien. 

Leiligheten begynner å ta form også! Vi har satt sammen møbler til den store gullmedalje, noe som endte med vonde ledd og muskler i flere dager for min del. Smertehelvete, rettere sagt. Det er heldigvis bedre nå. Fortsatt har vi flere ting å få på plass, men når det er gjort, lover jeg å legge ut bilder. Vi har det såå fint, synes jeg selv i alle fall. 

Ting går litt opp og ned og jeg får ME-anfall innimellom. Men i forhold til hvor ofte jeg fikk det før, er ikke dette noen ting. Mye mer stabil når jeg er ute og tror snart jeg vil våge meg mer ut alene. Det har seg nemlig sånn at Håkon ofte blir med meg rett og slett fordi jeg har levd i frykt for å plutselig besvime eller få ME-anfall når jeg er ute blant folk og ingen vet situasjonen min. Når jeg har med Håkon, føles det mye tryggere og han vet hva som "skal gjøres" hvis det skjer noe og jeg begynner å bli svimmel eller mister styrken i kroppen brått. Men nåå. Nå er jeg på et punkt hvor jeg kun nyter å være ute. Jeg er over frykten, fordi jeg er bedre og sjansen er minimal for at det skjer noe. Det er litt som å få friheten sin tilbake. Fremdeles er det veldig langt igjen, men det å ikke ha anfall og være mer utholdende utendørs har alt å si. Jeg har hatt noen dårlige dager også den siste uken, men ting går lettere og jeg har også mer muskler i kroppen enn på årevis nettopp fordi jeg er mer ute. 

Helgen skal brukes på skriving, hviling og å trene Lycke på båndtrening. Det trengs! Alt. Nå har jeg det ryddig rundt meg og har til og med satt på en klesvask og har tenkt å ha det såpass ryddig at Håkon slipper å sette i gang med masse ting når han kommer hjem på søndag. Livet går faktisk fremover og uansett hvor mange bølgedaler jeg må ha før jeg blir bedre, så vet jeg at en veldig vakker dag, så kommer jeg til å være frisk nok til å kalle meg frisk. For sammenlignet med hvor syk jeg faktisk har vært, er mye bedre det samme som frisk og mer enn jeg drømte om for et par år siden.

Ønsker alle ei god helg! Nå kommer våren og jeg vet mange emmiser får det bedre utover nå. Vi klarte denne vinteren også <3

PS: Jeg reddet håret mitt, helt selv! Nå er jeg mer blond enn oransje ;)