En større identitetskrise - Å miste seg selv når man får en tabubelagt sykdom

Jeg tror ikke mange forstår hvor på hodet livet blir snudd når man får en sykdom som gjør at du må slutte med alt som var med på å definere hvem du var. Et av de vanligste spørsmålene man får når man møter nye mennesker er jo ofte "Hva jobber du med?". Folk prøver å skape et inntrykk av hverandre og da er ofte jobb, fritidsaktiviteter, venner og familie ting som er med på å fortelle oss om hverandre. Og som frisk, kanskje ting og forhold man er stolt av å snakke om.

Men hva skjer når du mister jobb, fritidsaktiviteter mange venner og i noen tilfeller familie også? De tingene du føler definerer deg, og ikke minst er det samtaletemaer du plutselig ikke har lengre. 

Jeg opplevde en større identitetskrise når jeg mistet så godt som alt jeg følte definerte meg som person. Skolegang, trening, jeg klarte ikke holde kontakten med venner og heller ikke holde på med litt jobbing på sykehjemmet i ny og ne. Disse tingene var ikke bare ting jeg gjorde. Jeg følte at det VAR MEG. Det ga et bilde av den personen jeg var stolt av å være. Den omtenksomme sykepleieren som alltid ville gjøre det lille ekstra, den aktive jenta som hver dag kunne ses på treningssenteret, hun som hadde gode venner rundt seg og alltid var blid. Hvem var jeg nå der jeg satt å råtnet uten å vite om jeg noen gang ville bli bedre, eller verre? Var jeg stolt av meg selv i den situasjonen jeg nå befant meg i? Og ikke minst; Hva tenkte alle andre om meg? Hva tenkte de når jeg sluttet på sykepleien så brått og plutselig? Sluttet å trene? Sluttet å være sosial? Det kunne jo virke som jeg hadde fått en skikkelig psykisk knekk, uten at det hadde vært noe galt med det. Men nei, det var ikke psyken, det var kroppen. Kroppen streiket.

Jeg var så stolt over alt jeg fikk til som frisk og jeg ble ganske dårlig av ME-en etter hvert og trengte hjelp for å komme meg fra senga til sofaen og tilbake igjen. Det var den daglige trimmen. I mellom der så jeg på serie eller glodde i veggen. Energien til å tenke masse, var ikke der, men det var verre før jeg ble så dårlig. Da jeg fremdeles kunne drive med selvgranskning og kritisere meg selv og se alt jeg ikke klarte å gjøre lengre. Hvem søren var jeg?! Dette var ikke den jenta jeg ville være. Det var ikke meg å sitte å glo på TV dag ut og dag inn uten å komme seg ut. Jeg trivdes i et aktivt liv! Men uansett hvor mye jeg ville ut av det, så kunne jeg ikke. Den eneste barrieren jeg hadde, var kroppen som føltes så ødelagt at den ikke fungerte lengre. På dette tidspunktet var jeg også redd for at folk skulle tro jeg hadde fått en kjempeknekk etter at mamma og bestefar døde. Ikke at det hadde vært noen skam i det, for det hadde vært en helt normal reaksjon! Jeg pleier å si at jeg sørget som verst før mamma døde. Å se noen du elsker så høyt ha det så vondt og tøft. Å bekymre seg for dem i så stor grad i så mange år, det er en slags sorg og en konstant klump i magen. Og når det går så langt og noen holder ut i så stor grad, så lenge som det mamma gjorde, så er det godt at hun fikk slippe. Ingen smerte lengre. Når mamma sa hun ikke klarte mer, da hadde vi alle full respekt for det. Savnet er der hver eneste dag, men den verste sorgen forsvant sammen med mamma fordi å vite at hun hadde fått fred fra et bokstavelig talt helvete på jord, var godt. Men ME-en hadde begynt før mamma ble veldig dårlig, og en rekke infeksjoner gjorde det verre. Alt skjedde i rekkefølge. Først en vaksine som gjorde meg konstant syk i 2009, infeksjoner, kyssesyken i 2011, infeksjoner så ME i 2012. 

Jeg ble livredd for hva folk sa om meg. Jeg ble ikke deprimert, men jeg sørget over tapet på livet jeg hadde mistet. Det livet som gjorde Jenny til Jenny. Nå var det ikke mer og jeg følte meg bortgjemt og glemt. 

Men jeg fant meg selv på veien etter hvert. Fant meg ME-vennlige hobbyer som jeg kunne gjøre på sofaen på gode nok dager. Jeg begynte å blogge. Begynte å skrive bok, strikke, fargelegge, tegne, spille TV-spill og gjøre kreative ting. Vi fikk Lycke som gjorde at jeg sjelden var alene og jeg fant masse glede i å kunne oppdra henne til den flotte hunden hun har blitt.

Fremdeles den dag i dag, føler jeg at jeg ikke får vært den jenta jeg egentlig er, men jeg har lært meg å være glad i meg selv som akkurat den jeg er, i dag! Ikke bare være glad i den jeg var. Å gjøre noe med det jeg kan gjøre noe med, for at jeg er syk får jeg for øyeblikket ikke gjort noe som helst med bortsett fra å ta hensyn for å ikke bli verre. Det å akseptere situasjonen har vært en fryktelig vanskelig og tidkrevende jobb, men jeg har klart det og det gir meg en helt annen ro enn da jeg jobbet mot sykdommen. 

Jeg er ikke sykepleierstudenten Jenny lengre. Ikke "Karmajenta" (Karma var treningssenteret jeg pleide å være på hver dag, haha). Kanskje ikke "hun som alltid ler" lengre heller. Jeg kanskje ikke like tilstede som jeg pleide å være, like teitmorsom eller sprudlende heller. Ler nok ikke like mye (selv om jeg fremdeles ler myye), eller smiler på samme bekymringsløse og tilstedeværende måte lengre. Og jeg savner det. Jeg savner å snakke om alt det morsomme vi har gjort den siste tiden med venninner. Le av teite ting og gjøre enda teitere ting.

Men jeg er fornøyd med denne versjonen av Jenny også. For hun er veldig sterk, men hun tør også å vise sine svake sider. Dele både gleder og sorger. Det synes jeg er ganske modig. Hun deler livet sitt med kjente og ukjente i håp om å spre kunnskap om hverdagen med ME. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle tørre noe slikt når jeg før var så redd for å bli dømt av andre. Det er jeg i alle fall ikke lengre. For det er en av de tingene jeg ikke kan gjøre noe med. Og nå velger jeg heller å gjøre noe meningsfullt med tiden min som syk i stedet for å la frykt kontrollere livet mitt. Som en av mine store forfatteridoler Elizabeth Gilbert så fint sa i boken "BIG MAGIC":

 

Så jeg er stolt av den jeg er nå. På mange måter kanskje mer stolt av meg selv nå enn noen gang. Frykten og skammen for sykdommen er borte, i stor grad. Det er fremdeles litt vanskelig å si at jeg har ME, men samtidig er jeg stolt over hvor sterk den har gjort meg. Å miste så mye som folk som reduserer funksjonsnivået så mye og bokstavelig talt er allergisk mot anstrengelse, men å klare å komme så mye sterkere ut av det, gjør meg til en "survivor", som dem så fint kaller det. Det gjør også Jenny til Jenny. Aldri har jeg lært så mye om meg selv, eller andre for den saks skyld, som det jeg har gjort etter jeg ble syk. 

Jeg liker å leve etter at svakhetene mine også er styrkene mine. Min største svakhet er sykdommen min, men samtidig er det den som har gjort at jeg har vokst så fælt. Skulle selvfølgelig helst vært foruten, men når det først ble sånn, så får man dra de små, positive tingene etter halen å samle dem etter beste evne. Og tillate seg selv å være nedfor innimellom, selvfølgelig. 

Alle opplever identitetskriser i løpet av livet sitt, enten man er frisk eller syk. Jeg tror ofte det kommer brått og uventet uansett. Man må rett og slett finne seg selv mange ganger i løpet av livet for vi opplever alle ting som forandrer oss som mennesker, forhåpentligvis som oftest til det bedre. 

Jeg er ikke lengre redd for å si at jeg er syk når noen spør hva jeg jobber med. Der hadde jeg store problemer før. Det er ikke noe jeg kan noe for eller får gjort noe med, dermed ingenting å skamme seg over selv om det ofte for mange føles sånn. Vi er våre egne verste kritikere, med mindre man bor på bygda ;) Og om man så bor på bygda, man får fortsatt ikke gjort noe med det. Og hvorfor bry seg om folk som mener noe om alt og alle enten man er frisk eller syk? Det fører sjelden noen vei. Man må lære å bli glad i seg selv mange ganger i løpet av livet. Jeg tenker som så at hvis jeg klarer å være glad i meg selv på dette punktet i livet mitt (eller når jeg da var enda dårligere og det var enda vanskeligere å gjøre det), så skal jeg alltid klare å finne veien mot selvverd, selvrespekt og styrke uansett hvor utfordrende det kan være til tider.

Og ikke glem at en sykdom er noe du HAR, ikke noe du ER, som det så fint blir sagt.