Bedring

Fremover ligger det meste av fokusen min på helsen. I gjennomsnitt har jeg vært en god del bedre enn på lenge. Jeg kommer meg ut kanskje fire ganger i uken, i forhold til at jeg for ikke lenge siden var heldig om jeg klarte to ganger i uken. Det er ikke snakk om store greiene. Ting som å dra på butikken, en tur på café etc. I tillegg skal jeg prøve bading en gang i uken fremover og gleder meg veldig til det. Det har også vært færre ME-anfall den siste tiden, noe jeg setter umåtelig stor pris på. For det er ufattelig ekkelt å få når du er utendørs og kan gjøre at man vegrer seg for å gå ut.

Nå føler jeg at jeg har et bedre grunnlag for å komme meg ut mer. Takket være flyttingen, har jeg fått opparbeidet litt mer muskler enn jeg har hatt muligens på flere år og det vil gjøre det å komme seg ut enklere. Og det beste av alt etter flyttingen var at jeg har unngått en smell jeg regnet med ville være helvete selv. Ja, jeg har hatt en slags forverring, men den gikk overraskende fort over! Og det er faktisk helt utrolig, for noe slik pleide å slå meg ut i måneder. Så jeg tror noe skjer. Om jeg er på bedringens vei tør jeg ikke konkludere med enda. Å få det håpet knust gang på gang er ikke noe særlig. Så jeg tar en dag om gangen, men jeg er positiv til at et eller annet skjer og at jeg kanskje ender på et høyere funksjonsnivå enn jeg har hatt på lenge. 

Dette har vært en lengre prosess over lang tid og jeg ser at jeg har flere gode perioder enn på lenge. For et halvt år siden hadde jeg ikke hatt en god periode på nesten et år. 

Så planen fremover er å teste bedringen forsiiiktig. Jeg vet ikke om dette er faktisk adrenalin eller reell energi enda selv om det ikke er noen fysiologiske tegn til adrenalinrush om dagen. Jeg håper å gå litt turer, handle på butikken, gjøre litt småtteri hjemme, svømme den ene dagen i uken og hvile resten av tiden. Har også tenkt å kjøpe ei pulsklokke, for jeg kan faktisk måle formen litt på pulsen og blodtrykket. Da finner jeg raskt ut om aktivitet er en god eller dårlig idé. 

Selv om jeg sier at jeg ikke tør å håpe for mye på bedring, så er det veldig vanskelig å ikke gjøre det. Og igjen er jo håp noe vi trenger. Så jeg skal tørre å håpe og jeg skal tåle å få det knust igjen hvis det viser seg at jeg er i adrenalinrush. For er det én ting jeg har lært meg etter jeg ble syk, så er det å virkelig fortsette fremover og fortsette å håpe at selv om det ikke gikk denne gangen, så vil det gå på et eller annet tidspunkt. 

 Jeg har ikke gjort NOE for å få denne oppturen. Ikke spist noe spesielt, ikke jogget oppover fjellsider (som om det ville gått i praksis), ikke gått på LP. Men jeg har vært flink til å høre på kroppen. Jeg lærer mer og mer om helsen min hver dag og hva som fungerer for meg og utnytter det etter beste evne. Holder meg så aktiv jeg kan innenfor mine grenser. Og det er selvfølgelig fra dag til dag. Jeg gjør feil hver eneste dag, men da passer jeg på å lære av dem. Ofte viser det seg at man lærer mer av motvind enn av medvind. Jeg prøver å lære av begge, men motvind har uten tvil gitt mest kunnskap og erfaring. Medvinden blir ofte de gode opplevelsene som gjør at man takler motvinden. 

Den ene dagen kan jeg tåle mer fysisk aktivitet, den andre klarer jeg ingenting. Det er ingen logistikk i det hele tatt og man må bare være her og nå. Ta en dag om gangen.

Så la oss håpe at DENNE gangen. NÅ  skjer det noe. At bedringen holder seg og at jeg kan fortsette å svømme, gå turer og være ute og hvile uten å få symptomøkning. At kroppen tåler mer og at jeg kan være, om ikke veldig fysisk aktiv, så mer enn jeg har vært på tre år.

At jeg faktisk har klart meg gjennom svømming og bare hadde en dag med forverring den dagen er i alle fall et godt tegn. Håper det fortsetter slik! Ingenting hadde vært bedre.

God helg til dere!

10649453_10153283965377001_1653536894343370746_n.jpg