They See Me Rolli'n...!

 

Nå har jeg vært i Bergen og for første gang i mitt liv satt jeg i rullestol. Det var en meeeget interessant opplevelse. Nå kommer ei riktig skyllebøtte med alt jeg lærte i løpet av turen og det jeg la merke til. Men bare så det er sagt, så var rullestol HELT nødvendig for turen og virkelig noe positivt for meg. Så disse tingene er ikke noe jeg henger meg opp i, men kun bemerkninger over hvordan jeg oppfattet det å sitte i rullestol.

Det virker ikke som folk forstår at folk som kan gå kan trenge rullestol av ulike årsaker, for så fort jeg reiste meg opp (var litt stiv i kroppen etter å ha sittet i ro, men enda fikk jeg denne typen ting:), fikk jeg alt fra anklagende blikk som "Hvordan våger du som kan gå å bruke rullestol?! Ung og sprek, fy søren!" til de mer: "Det er et mirakel!"

En ting er sikkert folk glodde uhemmet i disse situasjonene hvor jeg reiste meg. Det satt langt inne å skulle reise seg opp midt i Bergen sentrum nettopp på grunn av dette, men innimellom var jeg nødt. Hotellet hadde nemlig ikke rullestolrampe ved inngangen. Så det var stort sett de eneste gangene jeg reiste meg. Men overalt hvor det fantes omveier, gikk vi heller rundt for å slippe den meeget uønskede oppmerksomheten.

Men det var forsåvidt ikke bare da folk glodde. Folk glodde nemlig HELE tiden! Jeg lærte veldig mye egentlig. Det finnes nemlig spesifikke blikk man sender til folk i rullestol. Så jeg har lagt dem i kategorier:

  • "Stakkars deg!-blikket" = Blikket hvor folk synes umåtelig synd på deg siden du sitter i rullestol. Ingenting galt med det og det er koselig å se at folk har empati, men det som er, er at man kanskje ikke synes så synd på seg selv og da er det blikket litt vondt og ubehagelig der man selv sitter å smiler og er i godt humør fordi man faktisk har kommet seg ut. Send heller "det vennlige blikket" som er beskrevet under.
  • "Det vennlige blikket" = Hvor folk smiler til deg uten den "synes synd på"- vrien. Det er kjempehyggelig enten man sitter i rullestol eller ikke. Fordi de er oppriktig bare glade og de ser at du er det også.
  • "BUSTED"-blikket = Når folk ser på deg for så å se at du ser dem og deretter sette blikket RETT frem og stirre målbevisst dit til du er ute av syne.
  • "Du er i veien"-blikket = Blikket du får hvor noen plages av at du eksisterer og tar litt ekstra plass. Bare for å nevne et eksempel fra turen: Hvis du skal inn på restaurant og servitrisen ser alt orket det blir å ordne slik at det blir plass til rullestolen (Noe som ikke hadde blitt noe problem siden rullestolen var tom og jeg gikk ved siden av). For et ork med en tom rullestol! Da går vi heller på naborestauranten (NAMA) med ekstremt god mat!
  • "Jeg har bein som fungerer"-blikket = Når de ser på deg og dine bein i rullestolen for så å se på sine egne bein etterpå. Hva tenker dere på da? Bare sånn av ren nysgjerrighet? Dette har jeg nemlig lurt litt på, haha.
  • "Hva er galt med deg?"-blikket = Blikket jeg kanskje fikk oftest. Jeg så oppegående og glad ut, beina mine så ut til å kunne brukes og nei.. Det dette kunne ikke være riktig at jeg satt i rullestol. Og noen fikk det jo bekreftet da jeg reiste meg. "HERREGUD. Det VAR jo virkelig ikke noe galt med meg, halleluja! - Ehm, vent... Hvordan VÅGER du!"-blikket.
  • "Stirre"-blikket = Noen ganger fra andre siden av veien (ja, man ser dere av likevel), andre ganger i det de går forbi. Stirrerne slutter ikke å stirre selv om du stirrer tilbake.

Og ja, det er sikkert MANGE flere blikk, men det var disse som gikk igjen for min del, haha. 

Det var faktisk helt sykt hvordan blikkene til folk bare falt ned på meg. Jeg følte meg som en turistattraksjon, og det var lite koselig. Av likevel klarte jeg å overse det da jeg ville ha fokuset på andre ting. Innimellom var det bare gøy å se hvordan folk behandler folk i rullestol og jeg brukte turen til Bergen som et eksperiment på hva jeg kan vente meg fremover. Det var ganske spennende og interessant.

Jeg lærte sykt mye. Veldig mange har en tendens til  å snakke over hodet på den i stolen uansett hvor mye personen snakker selv eller prøver å være delaktig. Folk ser veldig annerledes på en, og den som går og triller er en "helt" som tar seg av "sånne i rullestol". Det er helt sant at Håkon er en helt, men man føler at folk gjør en til en byrde, og det føles ubehagelig. Jeg følte meg ikke som en byrde selv i det hele tatt og da irriterer det meg å bli sett på som det i andres øyne. Håkon koste seg fordi jeg fikk han med ut (for ja, det var ofte jeg som foreslo at vi skulle ut selv om jeg var "personen i rullestolen" som "må bli tatt med ut på "trilletur" og jeg koste meg masse! Man mister ikke personligheten sin selv om man sitter i en rullestol og man er ingen byrde. Alle mennesker er en ressurs på forskjellige måter uansett. 

Jeg lærte også at byer er veldig lite tilrettelagt for rullestolbrukere med trapper opp til butikkene uten ramper og trange, trange butikker hvor man hekter seg fast i ting. Heldigvis hadde jeg fått dreisen på rullestolkjøringen så jeg tror faktisk ikke jeg rev ned noen ting, haha! Verden er ikke tilrettelagt for rullestol eller folk med handikap, og jeg er enda en av de heldige som slipper å bruke det hele tiden. Jeg kan faktisk gå, men stolen gir meg avlastning slik at jeg slipper å bruke så mye energi på ting. Og det hjalp uten tvil på energiøkonomiseringen og jeg slapp ME-anfall midt i Bergen sentrum. Og skulle jeg ha blitt dårlig i løpet av turen, var det bare å trille tilbake til hotellet. Rullestolen gjorde så jeg fikk dratt til Bergen. Uten den hadde det ikke blitt noe, for jeg hadde ikke klart noen ting der nede. Jeg spiste middag ute HVER DAG. Og det er faktisk helt sykt med tanke på mitt opprinnelige funksjonsnivå. For selv om jeg kan gå, er sykdommen min EKSTREMT funksjonsnedsettende selv om folk ikke ser at jeg er syk.

Men seriøst, det jeg tenker mest på etter denne opplevelsen er at FOLK MÅ SLUTTE Å TRO AT DET KUN ER BEVEGELSESHEMMEDE SOM SITTER I RULLESTOL! Det finnes MANGE årsaker til at man har godt av det og at det er til god hjelp. Akkurat som debatten om handikaptoaletter som går igjen ved jevne mellomrom: Det finnes usynlige handikap som gjør at man kanskje trenger å bruke nettopp handikaptoalettet. Det er ikke alt man kan se og det må folk lære seg å akseptere. 

Det jeg ble mest oppgitt over var nettopp det at det var tydelig at noe ikke klikket helt da folk så meg i rullestolen. Jeg var ung, jeg var oppegående, bena mine så helt fine ut og jeg virket energisk og glad. Overenergisk kanskje til og med pga. adrenalinet som pumpet hele turen, haha.

Men sett bort i fra de negative tingene, så så jeg hva jeg kan få til med en rullestol. Jeg kom meg faktisk til Bergen og hjem igjen. Jeg fikk vært ute HVER dag, møtt tanteungen min m/foreldre og spist middag ute. Dette hadde aldri gått uten stolen. Da hadde jeg kanskje vært ute to turer i løpet av de fem dagene og vært utslitt på hjemturen. Vell... MER utslitt enn det jeg faktisk var, haha. I tillegg fikk jeg se GOD service. Folk som ønsket å hjelpe (og jeg som stort sett takket nei fordi jeg skal klare selv) og steder hvor de virkelig hadde tilrettelagt for rullestol og ikke stilte spørsmål da jeg ikke satt i den. Og de oppriktig glade smilene til folk som ikke synes synd på deg, men som synes det er bra å se folk smile og være glade. Og særlig da til tross for en stol. Vennlighet! Oppriktig og hjertelig.

Så mine tanker etter alt dette er at: Det negative har jeg problemer med, men samtidig ikke. Jeg tåler det, er sterk og sta nok og tenker at det sier mer om folk enn om meg. Da man klarer å blokkere ute negative ting og bare bestemme seg for å heller observere folk, så blir ting plutselig mye morsommere. Det ble mye latter mellom meg og Håkon på turen av folk og situasjoner. 

Og herremin, så flott det er å være ute i verden igjen. Jeg har savnet å komme meg ut blant folk oftere siden jeg er et ganske sosialt menneske. Nå kanskje jeg kommer meg ut et par dager til i uka. Og da folkens, ikke få helt noia om dere ser meg i rullestol ene dagen og gående den andre. For går jeg, så har jeg en god dag hvor det å gå er lett som en plett. Er jeg i rullestol sparer jeg energi, er i dårlig form og må ut, eller fordi jeg kunne tenke meg å være ute litt lengre enn det jeg hadde klart uten stolen. Jeg gidder ikke å droppe stolen og holde meg inne pga. utilstrekkelig med krefter og i frykt for symptomøkning/forverring da jeg går ut eller sette meg ned for godt bare fordi det passer "normalen" folk har satt seg rundt rullestolbrukere. 

SÅ! Jeg tar det med humor, setter pris på ALT det positive og ser stolen som en oppgradering av hvordan ting var. For jeg tror jeg kan komme meg mer ut fremover hvis jeg har den enn uten. Det vil gi god påfyll med livsglede og motivasjon. Så får folk være folk også får jeg lære meg hvor det er rullestolvennlig og hvor det ikke er det, haha. Livet blir faktisk ganske flott da man velger bort negativitet, men jeg synes det er viktig å påpeke det negative slik at enkelte holdninger kanskje kan minkes. For etter alt jeg har sett i disse fem dagene, så er det VELDIG mye fordommer mot folk i rullestol, og man skulle tro vi var smartere enn det i 2015. Kanskje noen som leser dette innlegget får seg en liten AHA-opplevelse og tenker litt annerledes på ting i møte med rullestolbrukere. 

Nå skal jeg kjøre mitt eget løp og heller gi folk noe å tenke på da de ser meg vekselsvis i rullestol eller uten stol. Folk kommer til å bli helt mindfucka, haha. Jeg gleder meg til masse dager utendørs og flere muligheter. Å kunne tilpasse ut i fra formen er SÅ flott! Unna vei! 

Turen var alt i alt helt fantastisk og jeg koste meg gløgg i hjel både da jeg satt i rullestolen og da jeg gikk!