Før jeg ble syk...

Før jeg ble syk, var jeg sykepleierstudent. Evig stolt av yrket jeg var på vei inn i. Hvor jeg skulle strekke meg langt for å gi pasientene en bedre hverdag. Så ble jeg selv pasient og fikk se nye sider av helsevesenet jeg ikke ante eksisterte.

Før jeg ble syk, hadde jeg mange venner. Var ute i helgene og kunne være ute hele dagen på ukedagene med skole, venner, trening, skogsturer og cafébesøk. Nå hviler jeg 98% av ukedagene og de resterende 2% prøver jeg å gjøre noe positivt med. 

Før jeg ble syk, trente jeg 5-7 ganger i uken. Jeg var stolt av hvor sterk kroppen min ble og hvor dedikert jeg var til treningen. Nå er kroppen svak, men psyken desto sterkere enn noen gang.

Før jeg ble syk, var jeg spontan og sa alltid ja. Jeg hadde mange baller i luften og følte jeg utrette hva som helst. Det føler jeg fremdeles, men det tar bare litt lengre tid, og det er greit.

Før jeg ble syk, var jeg flink til å balansere hverdagen min slik at jeg ikke overarbeidet meg eller jobbet for for lite. Jeg var ingen "overachiever". Nå balanserer jeg aktivitet og hvile på en måte jeg aldri før har gjort hvor jeg må prioritere helt elementære ting som friske tar forgitt. 

Før jeg ble syk ble jeg dømt for hvem jeg var, ikke hva jeg har. Nå føler jeg at jeg har mer og bevise. Bevise at jeg har det bra psykisk, at jeg ikke er lat, at jeg virkelig er syk, at jeg ikke trenger å se syk ut for å være syk, hvorfor jeg kan klare én ting men ikke en annen, at jeg har forskjellige type gode dager og forskjellige typer dårlige. At jeg fremdeles er et fullverdig menneske, at jeg fremdeles elsker å smile og le, at jeg er verdt noe, at jeg er interessant, at jeg er et godt menneske selv om jeg må ta mer hensyn til meg selv, at jeg fremdeles kan være en god venn, at jeg gjør mitt beste og det er godt nok, at jeg ikke ER sykdommen min, at ME er fysisk, at jeg ikke har en stresslidelse, at sorg ikke har gjort meg syk, at det er lov å ha det bra selv om jeg ikke kan jobbe akkurat nå, at grunnen til at jeg er mer ærlig og direkte nå er fordi jeg ikke har energien til å holde ting inne i meg hvis noe plager meg, at selv om min fysiske helse gjør så jeg har forandret, så er jeg fremdeles glade, leende, sprudlende og sporty Jenny. At livet mitt er like mye verdt som folk som er friske. At jeg prøver å bidra til samfunnet på min måte mens jeg venter på en kur. OG SÅÅ MYE MER.

Før jeg ble syk, var alt mye bedre, men det betyr ikke at jeg ikke kan lære å ha det bra i nuet. Nyte de små gledene. Ta en dag av gangen. Nyte de gode dagene. Komme seg gjennom de dårlige. La livet gå videre og være med. Gjøre ting. "Spille frisk". Når man er syk, fortjener man å finne en måte å ha det bra på. Bedre hverdagen litt. Ikke ha dårlig samvittighet for de gode dagene man velger å gjøre noe positivt for seg selv. Vi trenger positive innspill for å holde ut. For å holde psyken så god som mulig. For å få noe ut av livene våre. Gjøre det beste ut av en forferdelig kjip situasjon. Ikke glem det <3

Et lite hjertesukk over at ting er.. Annerledes når man er syk. Jeg bor nå på et nytt sted hvor ingen EGENTLIG kjenner meg. Altså de friske Jenny. Sykdommen setter sitt preg på hvem man er, i møte med andre, og derfor føles det i blant som man viser seg fra sin verste side.

"Ja, hva jobber du med da, Jenny?" 

"Ingenting for øyeblikket. Er syk. Hviler mye. Har hobbyer de færreste på min alder har og to hunder."

Fryktelig interessant, haha. Heldigvis vet jeg at jeg er mer enn en arbeidsplass. Jeg har mye mer å komme med enn det, heldigvis. Men selvfølgelig, hva man jobber med er jo en SVÆR greie når det kommer til smalltalk, og man lufter ikke sine dypeste og innerste tanker hvis man møter noen i noen minutter på gata. Før jeg ble syk, var jeg flink på smalltalk og hadde masse å prate med tilfeldige folk på gata, utrolig nok, haha! 

Men det viktigste av alt, er at sorgen over å ha - unnskyld uttrykket - møkkingsræva helse, er noe man kan lære å leve med. Og slik forskningen ligger an, så kan det jo se ut som sykdommen ikke blir permanent. I alle fall mer levbart etter hvert når vi får medisin. I blant trenger jeg noen hjertesukk. Tenke på hvordan ting pleide å være. Det er ikke noe man bare kan skyve under teppet og aldri ta frem. For det er så mye lettere å takle ting hvis man tillater seg å føle på det vonde også. Slik fant i alle fall jeg det lettere å være lykkelig. Og tenk hvor lykkelig jeg blir når jeg blir bedre, hvis jeg klarer å være lykkelig på mitt verste! Det er noe å tenke på ;)

 

Håper innlegget ikke ble for rotete, men det kognitive er litt satt ut av spill etter en del bokskriving. Jammen presterer jeg ikke dårligere dag for dag kognitivt også hvis jeg er overbelaster dagens tilgjengelige energi! 

Men i alle fall! Stor klem fra meg (Og Nani på bildet) til dere alle <3